Post Scriptum

Har ryddet siste rest av ting fra Nyboveien i helga. Har funnet igjen mye rart. Blandt annet noen dagbok- aktige bøker fra fjern forttid. Jeg leser og blir overveldet flau i møte med min ungdoms sterke emosjoner. Godt at det går over, den slags. Men, Ragnhild! Jeg fant det diktet av Stein Mehren vi prøvde å huske. Det heter Formørkelse og går sånn "ord er like ubrukelige som kjærtegn og som våpen. I ord som alltid, aldri, nu ser je den du en gang var for meg forsvinne inn i den du nu er i ferd med å bli for en annen. Drøm meg om, hvisker du. Glir langs den lysnende randen av en sort sol, randen av en barndom, en lengsel, et språk. Jeg er skjult, svarer jeg. For at du skal se meg". Brigittes frasering har du vel i hodet;-)